Apper for hester

Jeg har en time i uka jeg ofte kaller “terapi”. Den er på toppen av et stort dyr som er noen hundre kilo tyngre enn meg og i teorien kan finne ut at den ikke vil ha meg der.

Hver time på hesteryggen er full av alt fra intens frustrasjon til helt nydelig mestring. Noen ganger er vi helt samkjørte, andre ganger er det absolutt nada kontakt mellom meg og hesten jeg sitter på. De fleste gangene er vi en plass midt mellom.

Jo mer jeg rir, jo mer jeg jobber på de enkle tingene, jo mer jeg prøver å lytte etter og forstå signalene hesten gir meg, jo bedre blir jeg på å få til et samarbeid hvor jeg og hesten sammen kommer i mål. I teorien. Om jeg bare klarer å få med kroppen på det hodet prøver å forstå.

Etter en spesielt frustrerende time innså jeg at jeg tenker helt feil. Jeg sitter oppå et dyr som er noen hundre kilo tyngre enn meg og har egne tanker om hva som hadde vært fint å gjøre akkurat nå. Jeg kan ikke få den til å gjøre noe bare fordi jeg har lyst til det.

Akkurat som med brukerne jeg lager produkter for. Jeg kan ønske så mye jeg vil at du skal spille V75 på lørdag.

Hest vs menneske

Jeg kan dra deg til en kommisjonær eller åpne nettsiden for deg. Jeg kan vise deg nøyaktig hvordan, og du kommer fortsatt ikke til å gjøre det med mindre du vil. Jeg kan ikke tvinge deg.

Det jeg kan gjøre, er å prøve å overbevise deg og gjøre veien så enkel som mulig. Akkurat som på hesteryggen.

“Hesten er et mottrykksdyr”, sier ridelæreren min, og ber meg “vise hesten veien”. Gjør det enklere å gå den jeg vil enn alle de andre veiene. Se dit jeg vil gå. Åpne veien dit. Ikke dra hodet. Dytt på siden du vil bort fra. Ikke hardt, bare akkurat nok til at hesten forstår hvor du vil og er enig i at det er en fin vei. Og når dere har gått den veien en gang gjelder det å bli enige om at det er en god idé å gå dit du vil neste gang også.

Akkurat som når jeg vil ha deg til å spille en gang til. Eller matbutikken min vil ha meg tilbake neste gang jeg går tom for pålegg.

Som de fleste andre som var medlem av Penny-klubben vet jeg at hester og mennesker er ganske like igrunn. Både mennesker og hester liker å mestre. Vi kan være ganske late og liker å ta litt snarveier. Det er mer gøy å gjøre ting vi liker enn ting vi må. Vi liker å henge sammen med kompisene våre. Vi kan være ekstremt stae til tider. Også er skjelettene våre ganske like.

Men hvordan får vi mennesker og hester til å gjøre som vi vil?

Vi som skaper ting som skal brukes av folk vet at vi innimellom må legge inn nødvendige ting som du ikke egentlig har lyst til å gjøre. For har du egentlig lyst til å lage og huske på passord? Eller finne frem kredittkort når du skal handle på nett? Eller huske på å logge inn når du vil lese plussartikler?

På hesteryggen har jeg lært at det er lettere å starte med de litt vanskelige tingene nær porten ut av ridebanen. Det er enklere å få til ting om hesten foran også gjør det. Det er lettere å få hesten med på laget når vi allerede gjør noe den synes er gøy. Det er lettere å legge på nye oppgaver når vi er i flyt på det vi allerede holder på med.

Som designer vet jeg at et godt passord kan gi deg tilgang til innhold og muligheter som er spesielt til deg. Det er opp til oss som lager løsningen å gjøre det enkelt for deg. Som å sørge for at feltene vi lager er kodet slik tjenester som husker passord og kredittkortinfo kan skjønne hva feltene gjør. Sånn at de kan foreslå og lagre passord eller helt enkelt fylle ut feltene for deg. Om vi i tillegg lar deg både logge inn og betale med tjenester det er større sjanse for at du har med deg når du surfer på nett kan vi gjøre det enklere for deg å oppnå det du ønsker, og øke sjansene våre for at du faktisk blir kunde, medlem eller hva nå enn vi ønsker oss av deg.

Noe av det som plager meg mest på hesteryggen er når jeg blir dratt ut av flyten vi er i. Om vi plutselig må stoppe fordi noe skjer når vi egentlig holder på med å trave på kryss og tvers er det ofte vanskelig å finne tilbake til der vi var. Det kan ta tid, og det frister ofte mer å bare gjøre noe annet som er mer gøy.

Sånn har jeg det også når jeg vil lese en sak som krever innlogging. Noen steder er jeg nødt til å lete etter logg inn-knappen, som ofte ender i at jeg bare lukker vinduet og finner noe annet å gjøre. Å måtte lete etter en plass å logge inn føles som en bråstopp. Om jeg heller får muligheten til å logge inn der jeg er når jeg er der føles det mer som om jeg bare må bremse bittelitt. Spesielt om innloggingen lar meg logge inn med et autofyllt passord eller noe annet jeg har lett tilgjengelig.

Ikke tving meg til å tenke

Man snakker ofte om at hester er dumme dyr eller at alle er idioter. Det er en grei antakelse å ta når man skal lage noe, men stemmer ikke helt. Om vi antar at hverken hester eller mennesker forstår ting er det kanskje enklere for oss å huske å ta høyde for at folk og dyr trenger hjelp til å forstå enkelte ting, selv om de er skikkelig flinke på andre.

Det vi heller kan si er at vi alle er late når vi ikke helt ser verdien i det vi skal.

De dårligste dagene mine på hesteryggen er når jeg prøver å få til ting, men ikke klarer å finne ut av et felles språk med hesten. Det ender ofte med at jeg prøver alle verktøyene mine samtidig uten at noe funker. Kanskje ikke så rart, om jeg ikke gir hesten tid til å finne ut av hva det var jeg egentlig ga beskjed om før jeg gir en helt annen beskjed.

Sånn hender det vi behandler brukerne våre. Vi gir mange beskjeder og ting de må få til der de er. Vi vil gjerne godt. Vi vil gjøre det enklere å finne ting. Vi vil sørge for færrest mulig klikk. Vi vil la deg få det som er relevant for deg nærmest mulig der du er. Også tenker vi ikke på at det kanskje hadde vært en idé å heller vise deg veien dit du vil. Så kan du finne ut av detaljene når du kommer dit.

Først må du komme i gang.

Som ridelæreren min så ofte sier: For å få til ting må dere først klare å gå fremover sammen.

Rambo var ei jente, sa de da jeg ble født. Så ble jeg en designer.

Rambo var ei jente, sa de da jeg ble født. Så ble jeg en designer.