Photo by Sarah Kilian on Unsplash

Det er Verdensdagen For Psykisk Helse i dag. “Gratulerer”.

Internasjonalt er målet at vi skal ha mer investering i mental helse. Hjelp må være mer tilgjengelig for alle. Samme hvem du er, hvor du bor og hva forutsetningene dine er, må du ha tilgang på psykisk helsehjelp.

Dette er et kjempebra tema. Vi er på en plass i historien der folk ser mindre til hverandre. Vi besøker hverandre mindre. Vi har mer hjemmekontor. Vi blir oppfordret til å holde oss unna arenaer der vi kan møte folk. Vi har fått beskjed om å ikke gi hverandre en klem en gang.

Dette har pågått i et halvt år. 12. mars ble jeg og kollegaene mine sendt hjem. 17. mars hadde jeg psykologtime hvor jeg sa jeg er bekymret og fikk planlagt opptrapping av frekvensen av timene mine. Så langt, så godt.

Etter en del frem og tilbake ble det klart at han ikke fikk lov til å ta imot pasienter fysisk. Dette fikk jeg beskjed om rett etter jeg fikk permitteringsvarsel. Vi kunne få til en telefonsamtale om jeg følte jeg trengte. “Bare å si fra”.

Jeg sa aldri ifra. Det går jo helt greit, liksom. Jeg var permittert en måneds tid og kom tilbake til fullt kjør på jobb (måtte jo ta igjen den tapte måneden) og fortsatt hjemmekontor og isolasjon fra alt og alle. Også kjøpte vi ny leilighet. Og begynte å sette i gang den vi bor i. Masse greier. Gikk sikkert helt fint.

Hjernen kan gjøre mye bøll mellom mars og juli. Men det gikk jo helt greit. Andre hadde det verre, tross alt.

Hva med korona og psykisk helse?

For det meste klarer jeg meg selv. Det gjør ikke alle. Vi hadde en stor økning i pågang på psykisk helsetjeneste mellom mars og juni.

Jeg lurer litt på selvmordstallene i denne perioden, men det får vi neppe sett før senere denne høsten.

På torsdag var det ny pressekonferanse om korona. “Minst mulig selskap. Minst mulig samlinger. Færrest mulig barnebursdager” sa Raymond Johansen. Får se hva som skjer med julefeiringen.

Treningssentere har vært stengt ned. Breddeidrett for voksne har vært stengt ned. Kulturlivet har vært stengt ned. Vi snakker skjenkestopp og færre plasser tilgjengelig der folk samles. Alt har vært nødvendig for å minske smittespredning. Vi forstår dette.

Vi har 275 døde i Norge. Det er 275 for mye. Vi må beskytte liv og helse her. Samtidig er jeg bekymret for de som sitter isolert. Som ikke får klemmer. Som ikke har et kontor å gå til. Som ikke får besøk fordi de er i en risikogruppe og folk enten ikke tør eller får lov til å komme innom. Vi vil jo ikke være den som smitter bestemor så hun dør uten å kunne ha oss rundt seg.

Jeg er ikke den eneste som er bekymret. Fagmiljøet er bekymret. “WHOs generalsekretør Tedros Ghebreyesus, uttalte også nylig at det er «krystallklart at mentale helsebehov må bli behandlet som et kjerneelement i vår respons på covid-19»”

WHO mener det vil kreve betydelige summer å demme opp for behovet. Vi må investere i psykisk helsehjelp. Vi må ruste oss opp til å ta vare på de som trenger hjelp. Vi trenger ikke flere informasjonskampanjer. Vi trenger et større og sterkere apparat til å ta imot mennesker.

275 er døde etter å ha blitt smittet av korona. Hvor mange er døde fordi de ikke har taklet koronatiltakene? Hvor mange er døde fordi helsevesenet ikke har kunnet ta tak i disse? Vi står i en kollektiv livskrise her. Folk dør av sånt. Smitte eller ikke smitte.

Jeg mener ikke at vi skal åpne samfunnet. Det tør jeg ikke. Vi er mange som ikke tør å møte folk så mye som er tillatt en gang. Å åpne samfunnet mer vil ikke hjelpe så mye som å klare å fange opp de som trenger psykisk helsehjelp.

Jeg er med andre ord veldig enig i WHOs fokus for Verdensdagen For Psykisk Helse. Vi trenger MER investering i all helsehjelp. Ja takk til flere helsetiltak for psykisk helse som vi vet vil virke! Heia heia heia!

Så, hva gjør vi i Norge? I landet hvor hovedstaden har fem — 5 — akuttpsykiatriske sengeplasser for ungdom som prøver å ta livet i seg? Hvor vi har all grunn til å kreve at politikerne bidrar med mer enn informasjonskampanjer?

Hva er det verdensdagen.no oppfordrer til? “Spør mer”.

Mer åpenhet vil vi visst ha. Så de vil at jeg skal være mer åpen om mine problemer? Og at vennene mine skal spørre meg hvordan det går?

For noen år siden var jeg en deprimert pøl på sofaen som ikke helt så hvorfor jeg fortjente å eksistere i det hele tatt. Da venner spurte hvordan det gikk var svaret “helt greit”. Da de spurte om jeg ville være med ut hadde jeg “hodepine”. Da de gravde var “alt fint”. For all del, det var koselig at de spurte. Problemet er bare det at når det er svarene du får hver.eneste.gang du spør, så begynner du å tro på det. Og etter hvert slutter du å spørre, for det går jo “helt fint”. Og jeg var ærlig da jeg svarte. Ihvertfall trodde jeg det.

Det tok en lege som heller ville få meg inn på noe som “Raskere Tilbake” enn å sykmelde meg å sette meg på veien til å bli frisk igjen. Kort ventetid, tok inn folk med lettere lidelser før man trengte ekstremt omfattende behandling. Det ble lagt ned i 2018.

Legen min så behovet fordi hun insisterte på at jeg skulle få time hos henne for å få skrevet ut medisinene mine mot bipolar 2. Sånn at hun kunne følge med på helsetilstanden min. Sånn at hun kunne få i gang tiltak før det går for langt. Sånn at jeg kan holde meg friskest mulig.

Vi må ta tak i psykisk helsevern

Vi trenger fastleger med kompetanse til å se pasientene sine og få til at de får riktig behandling. Ikke bare medisiner, men faktisk fungerende terapi. Medisiner om nødvendig, behandling først. Vi trenger et stort nok helseapparat til at folk ikke står i lange køer for hjelp. Hvor de ikke blir kastet ut så fort de er friske nok til å klare en tur i skogen og en dusj.

Vi trenger mer investering i tiltak som hjelper. Som gjør at det ikke er så stor risiko å ansette folk med utfordringer. Som gjør at folk blir friske nok til å klare å være sosiale. Som gjør at flere som meg kan være aktive i samfunnet. At vi kan være produktive. At vi kan bidra.

For all del, det er viktig å se hverandre. Det er viktig å spørre hvordan det går. Det er viktig å tåle å få høre at det ikke går bra. Og å gjøre det klart at vi tåler å høre. Men alt det her er ansvar på individnivå.

Nå er vi oppe i en situasjon hvor vi vet at det ikke går bra med veldig mange. Vi vet at det tar på å bry oss om hverandre, og å klare å se lengre enn vår egen nese når vi selv har det vondt.

Nå står vi oppe i en tid hvor folk sliter. Folk blir (og er) permitterte. Folk som lever av å spille musikk, opptre, holde foredrag og alt annet som innebærer å stå foran folkemengder lever uten å vite hvor lenge pengene de har må strekke til.

Vi trenger å se mer handlekraft fra myndighetene på å sørge for at mentalhelsen til våre medmennesker holder. Vi har ikke råd til å miste folk. Vi trenger ikke holdningskampenjer og oppfordringer til å be om hjelp.

Hva hjelper det vel å be om hjelp når den eneste som har tid til å prate med deg er frisøren din? Hva hjelper det vel å be om hjelp når DPS og fastleger og avtalespesialister og andre som gir deg frikort ikke har kapasitet?

For ikke å snakke om hvor mye regjeringen tror de kommer til å spare på å slå sammen egenandelstakene og øke grensen for når du får frikort…

Vi kan spørre mer, men hva hjelper vel det når vi lever i en tid der vi nesten ikke har energi igjen til å spørre?

Vi trenger mer hjelp som funker. Vi trenger et helsevesen som har ressurser nok til å ta tak i psykisk helse så det monner.